NÅR LIVET GJØR VONDT!
Sep 10, 2026
Au, au, au!
Nåler er spisse, og det gjør vondt å bli stukket når de går gjennom huden. Ingen jeg kjenner liker smerte.
Har du vært hos legen og måttet ta en sprøyte? Tatt en blodprøve eller fått satt inn en kanyle for å få det du trenger rett inn i blodet? Jeg har prøvd alle delene, og jeg gruer meg alltid. Det første stikket gjør vondt, men så snart nålen er gjennom huden, går ofte smerten over.
Du er sikkert også en av dem som har opplevd å få en flis i fingeren? Smerten kan være skarp, men så lenge jeg ikke kommer borti flisen, merker jeg den kanskje nesten ikke. Noen ganger glemmer jeg at den er der – helt til jeg kommer borti den, og smerten plutselig er tilbake for fullt.
Den eneste måten å bli kvitt smerten fra en flis på, er å få den fjernet. Jeg vet hva løsningen er. Likevel gruer jeg meg og vil helst unngå det, fordi jeg vet at det kommer til å gjøre vondt. Og gjør noe virkelig vondt, kan smerten ta så mye plass at det er vanskelig å fokusere på noe annet.
Så jeg utsetter det. Håper at det skal forsvinne av seg selv.
Men hva når det gjør vondt på innsiden, i selve hjertet? Når det ikke er noen synlige sprøytespisser eller ekle fliser å skylde på?
Et sårende ord kan være som en nål. Svik kan være en annen. Løgn, avvisning og mobbing kan stikke dypt. Sorg og tap kan oppleves som en vedvarende smerte som ikke er like enkel å få tak i eller fjerne.
Noen ganger tror vi at det vonde er lagt bak oss. Men hvis nålen fortsatt sitter der, kan noe plutselig komme borti den. En kommentar, en person, en lukt, et sted eller en situasjon kan berøre det gamle såret – og smerten er der igjen.
Noen fliser må ut. De må pirkes eller skjæres ut. Noen ganger er de betente, og plutselig kommer alt gørra ut – inkludert flisa – kanskje bare med et lite stikk!
Kanskje ser hjertet mitt ut som denne nåleputen.
Kanskje husker jeg ikke hvordan alle nålene havnet der. Kanskje vet jeg det heller ikke. Det jeg vet, er at de hemmer meg. I stedet for å ta tak i årsakene og gå gjennom smerten det kan koste å gjøre noe med dem fortrenger jeg det. Det kan også være jeg forsøker å døyve smerten på andre måter.
Det er mange av oss. Jeg er ikke alene.
Men jeg tror på en Gud som ser, som bryr seg og som kan hjelpe. En Gud som ikke bare ser nålene, men som kan hjelpe meg til å våge å se dem selv – og våge å få dem ut. Kanskje bare én nål av gangen.
Jeg tror at hver nål eller flis som blir fjernet, kan gi litt større frihet og litt større bevegelighet. Og gradvis – nål for nål, flis for flis – kan hjertet få leges.
«Han leger dem som har et knust hjerte, og forbinder sårene deres.» Salme 147,3
HOLD MEG OPPDATERT
Hvis du setter deg opp på maillisten får du informasjon fra oss med jevne mellomrom.
Ingen informasjon eller adresser vil bli gitt videre.
